Kirken, kirkerommet og kirkebygget

Brekken, Glåmos, Hitterdal og Røros menigheter har 3 kirker og 2 kapell. De ser forskjellige ut, men det er også noe som er likt og som gjør dem til kirkebygg. Å lære om kirkebygg og kirkerom handler både om å bli kjent i det lokale, og å se det universelle. Et kirkerom er et vigslet rom som har til hensikt å vitne om Gud gjennom sin arkitektur og utsmykking, og hvordan rommet brukes. Kirkerommene peker oppover og lager et møtested for jord og himmel. I Norge ligger mange kirker vendt mot øst, som i kirkens symbolverden er den himmelretningen oppstandelsen kan ventes fra. Røros kirke ligger med døråpningen mot Jerusalem, som et symbol på at evangeliet har vandret fra Jerusalem og helt til Røros. Mange kirker har korsformasjon, som Glåmos har. Grunnflata til bygget vitner om korset. Andre kirker har en åttekantet form som Røros kirke. Åttekanten er symbolet på nyskapelse. Det er den samme formen som går igjen i mange døpefonter og dåpskapell. Og det er på den åttende dagen at Jesus sto opp, at gudstjenesten feires og at livet i dåpen leves. Søndagen er den åttende dagen etter den jødiske ukerytmen.

 

Alle kirker har en døpefont og et alter. Dette er de konkrete stedene for vår kirkes to sakrament/nådemidler. På disse stedene intensiveres kontaktflata mellom Gud og mennesket. Det er ved døpefonten at mennesker blir en del av kirken, og det er ved alteret at kirken vender seg til sin Gud i bønn og mottar nattverd. De tente lysene på alteret som tennes kun når det er gudstjeneste, er enda et symbol på dette nærværet. Mange kirker har alterring som ikke er endelig. Symbolet er at alterringen fortsetter inn i himmelen. Ved alterbordet kneler vi sammen med de som har gått før oss inn i evigheten, og side ved side med de vi både liker og ikke liker.

 

Et kirkerom har en dramaturgisk retning. Det går en akse fra verden utenfor kirkedøra og inn til Gud på alteret. Det går en akse fra jorden til himmelen, og det går akser mellom mennesker. Langs disse aksene skjer bevegelsene når kirkerommet brukes.

 

Mange kirkerom har også billedkunst som forteller evangeliet i bilder som et supplement til lesepult og prekestol der Ordet har sin plass i rommet. Alterveggen i Røros kirke vitner i særlig grad om den treenige Gud. Alterveggen har tre etasjer med alter nederst (Gud), prekestol over (Jesus=Ordet), og orgel øverst (Den hellige ånd).

 

Kirken er ikke først og fremst bygg og rom, men mennesker. Det er forsamlingen av alle døpte, som er Guds folk på jorden. Kirken i teologisk forstand er ikke en organisasjon, men en bevegelse som startet for 2000 år siden, der mennesker gjennom dåpen blir del i Guds utvalgte folk i verden, men også avgrenset fra verden. Kirken lever i nyskapelsen av verden som startet med Jesus. I trosbekjennelsen sier vi at vi tror på én, hellig, allmenn og apostolisk kirke. Vi tror altså på kirken som et fenomen og reell størrelse i verden, at den er hellig, én, allmenn og apostolisk. Kirken eksisterer altså først og fremst på utsiden av kirkebyggene, i hverdagslivene til alle døpte. Kirken som bygg og rom er forsamlingens samlingssted for fellesskap og gudstjeneste. Gudstjenesten er kirkens primære uttrykk, her skjer kirke.

 

 

De lokale liturgiene og den store liturgien

Liturgi er et gresk ord som betyr folkets offentlige arbeid. Liturgi er ordet for det menigheten gjør når den feirer gudstjeneste. I Den norske kirke har vi en felles liturgisk struktur og samling liturgiske tekster og melodier. De fleste av disse deler vi med de andre store, sakramentale kirkesamfunnene, og de bygger på Romermessen fra den tidlige kirkens tid. Det betyr at uansett hvilken kirke man går i, kan man følge gudstjenestens dramaturgi og tekster som kjent. Liturgien er en felleshandling. Den legger opp til deltakelse i et slags rollespill. Rollespillet etablerer den virkeligheten kirken tror på. Derfor vil aldri liturgien forsøke å være den enkeltes uttrykk for følelser og overbevisninger der og da, men den er kirkens uttrykk for sin teologi. På samme måte som kirken tror at Kristi oppstandelse på ukens åttende dag (etter jødisk kalender) er starten på en ny tid, er liturgien et nyskapelsesprosjekt. Nyskapelsen av verden feires hver uke, og skjer ved at vi feirer den. Liturgien skal skape den nye virkeligheten, og vi som deltar skal la oss forme av den og kroppsliggjøre den i verden.

 

Den enkelte lokale menighet har altså en struktur og et utvalg å forholde seg til når de skal lage sin lokale gudstjeneste. Det lokale får komme til uttrykk i valg av melodier og tekster. I tillegg vil det variere fra kirke til kirke hvordan kirkerommet påvirker gudstjenesten og hvilke salmer menigheten kan og velger å bruke. Gudstjenesten vil uansett alltid være en hendelse som skjer både lokalt og i det store kosmos samtidig. Den lokale menigheten feirer gudstjeneste sammen med resten av kirka, både de som har levd før oss, kommer etter oss og de som er på andre siden av jorda. Uansett hvor få vi er, er vi sammen med mange.

 

De lokale liturgiene skal være tilgjengelige hele tiden, fordi de eies av menigheten. Liturgiene er fellesskapets avtale om hvordan det feirer gudstjeneste. Dåpsopplæring er å lære bort hvordan det fellesskapet man er døpt inn i fungerer. Det å lære gudstjenestens gang, bevegelse, melodier og tekster er en solid og god måte å lære om kirkens tro og bli trygg i trospraksiser som styrker troen og fellesskapet, så den enkelte kan leve og vokse i den kristne tro som vi blir døpt til.

 

Liturgiens dramaturgi er at kirken som Guds folk, samles foran Guds ansikt, hører Guds Ord, mottar nattverd og sendes ut i verden til en ny uke i tjeneste for Gud. Dette er de fire delene i en gudstjeneste, og du ser det i den kroppslige bevegelsen som skjer, inn mot alteret og ut igjen. Mer utbrodert ser gudstjenesten slik ut:

 

Samling

3 klokkeslag

Preludium med prosesjon

Nådehilsen

Samlingsbønn

Bønnerop, Kyrie

Lovsang, Gloria

Dagens bønn

Ordet

Lesning fra det gamle og det nye testamenetet

Hallelujavers

Evangelielesning

Hallelujavers

Preken

Trosbekjennelse

Syndsbekjennelse

Forbønn

Nattverd

Innledende bønner og innstiftelsesord

Sanctus

Fadervår

Agnus Dei

Selve måltidet

Sendelse

Velsignelse

3x3 klokkeslag

Postludium med resesjon

 

Innimellom disse faste leddene kommer det salmer som passer med dagens tema. Hvis det er dåp, skjer det rett etter samlingsdelen.

 

De fleste ordene som sies i en gudstjeneste er direkte hentet fra Bibelen. Kyrie-bønnen er den blinde Bartimeus sitt rop om hjelp, Gloria-sangen er englenes sang på marken julenatt osv. Til sammen uttrykker tekstene og tekstenes rekkefølge en fortelling om verdenshistorien. Og ved at vi gjør liturgien, leker vi verdenshistorien på nytt og på nytt. Fortellingen som vi finner i liturgien er at verdens rop om hjelp blir besvart julenatten med Jesu fødsel, og ropet om hjelp blir erstattet med englenes lovsang. Dette er et vendepunkt i verdenshistorien og i liturgiens dramaturgi.

 

Liturgi kan best sammenliknes med lek, rollespill og skuespill. Men da ikke som en nedvurdering, «det er jo bare lek, og ikke noe ekte». Nei, men som når et barn med største alvor forholder seg til verden, skaper verden og bearbeider forståelsen sin av verden gjennom lekens språk. Lek er å gå inn i noe frivilling, la seg påvirke og påvirke tilbake med noen spilleregler, det er å gjøre liv av en tanke eller idé. Barnet er hundre prosent kropp tilstede i det som skjer, det blir vi også tvunget til i når vi deltar i liturgien. Gudsrelasjonen blir ikke lenger bare en teoretisk tanke, men noe vi lever i med kroppen. Kirkens liturgi skaper gudsrelasjonen vår gjennom sin fortelling om hvem Gud er, hvem vi er, og hvordan vi samhandler med hverandre i liturgien. Og ved at vi ikke bare tenker tanken, men gjør den, blir det virkelig for oss og verden.

 

Kirkeåret og Bibelens tekster

Bibelen er den kristne kirkes hellige skrift. Store deler av den deler kirken med jødene og muslimene. Det er evangeliene og brevene som er særkristne, men også hvordan lesningen av evangeliene og brevene påvirker kirkens lesning og tolkning av de gammeltestamentlige bøkene. Bibelen er en samling bøker skrevet av forskjellige personer over et langt tidsrom. Bibelen kan leses i sin helhet, eller stykkevis og delt. Bibelen er etter luthersk teologi en autoritet for troen og teologien, men den leses ikke egalt. Det er evangeliet om Kristus som styrer lesningen og kirkens tolkning. En av Luthers store prosjekter var å oversette Bibelen til folks morsmål og la folk lese Bibelen selv. Dette er en stolt arv for den lutherske kirke.

 

Samtidig leser kirken Bibelen etter kirkeårets kanon. Ved å lese eller høre bibeltekster gjennom kirkeårets dramaturgi og utvalg av tekster, vil man ikke bare høre tekstene, men også kirkens tolkning og anvendelse av tekstene. Gjennom et kirkeår som starter 1. søndag i advent, forteller kirken fortellingen om Kristus og verden, år etter år. Det starter med tiden før Jesu fødsel og hvordan verden venter på forløsning. Så følger vi Jesu liv frem til han drar opp til himmelen på Kristi himmelfart. Fra pinse og frem til siste søndag i kirkeåret, følger vi kirken som vokste frem fra da pinsedagen kom med Den hellige ånd, og kirken som realitet ble født. Den siste søndagen i året viser hvordan kirken tenker verdens ende. Da skal Jesus Kristus komme tilbake som verdens konge, og Guds skal dømme verden og nyskapelsen av verden skal fullføres. Da skal det ikke lenger være ondskap og smerte, men glede og fest. Så starter fortellingen på nytt igjen første søndag i advent.

 

Kirkeåret og de sentrale bibeltekstene har gjennom historien fått flere uttrykksformer enn den boklige. Det har vært vanlig å sette opp skuespill og musikkdramatiseringer. Julekrybber og påskeutstillinger, julepynt og påskepynt med symboler. Ritualer, liturgiske tekster og bønner uttrykker også bibelfortellingene og den store fortellingen på sin måte. Helt konkrete tidspunkt på året med helligdager og spesielle gudstjenester knytter fortellingene til vår tid og vår kalender. Derfor vil inngangen til dåpsopplæringen være å lære bort dette konkrete, hjelpe folk til å leve i dette konkrete, og vise til den fortellingen konkretene forteller om. Slik lever fortellingene i kulturen vår, og vi blir en del av fortellingen. Fortellingen om Jesus handler om oss.

 

 

 

Luthers lille katekisme

Luthers lille katekisme i sin helhet kan du lese her. Den er en av skriftene Den norske kirke bygger sin teologi på og som dermed danner grunnlaget for dåpsopplæringen. Luthers lille katekisme er enkle forklaringer til sentrale tekster og praksiser, og gir en innføring i hva den kristne tro er. Den er delt inn i følgende deler:

• Budene
• Troen
• Fadervår
• Dåpen
• Nattverden

 

Kirken tror på én Gud som er himmelens og jordens skaper. Gud er selve enheten som puster liv og væren inn i alt som er, og skaper hele tiden. Denne ene Gud som er utenfor det skapte, men samtidig i alt, har på et tidspunkt i historien vært menneske. Jesus er Guds ansikt og Guds Ord. Jesus fikk disipler og fiender og ble til slutt korsfestet og døde, men sprengte dødens lenker og sto opp igjen. Gud har igjennom Jesus frelst den verden han har skapt fra alt som ikke er godt og bryter ned livet. Dette kaller kirken synd. Synden og det vonde er ikke borte fra verden enda, men kirken tror at det skal skje en dag, og at Gud har vunnet over det. Guds ånd er nærværende i verden og i kirken. Den hellige ånd skaper fortsatt liv og er et nærvær av Gud i verden. Kirken bekjenner dette som sant i alle gudstjenester når trosbekjennelsen leses. Og de som døpes, døpes til denne troen. Tro for den enkelte er å høre til i kirkens tro og leve i den. Tro kan oversettes til tillit til at noe er sant eller at det bærer. Hvor sterk eller svak tillit vi har varierer gjennom livet, og det krever godt stell. Et liv som kristen er å stelle med troen og leve i det fellesskapet som heter kirke.

 

 

 

Salmeskatten

I tillegg til de liturgiske tekstene som tidlig ble etablert og dannet grunnmuren i den kristne gudstjenesten, har kirken gjennom 2000 år produsert mye tekstmateriale, både som bøker og prekener, men også som poesi. Å uttrykke tro gjennom poesi er en tradisjon fra Salmenes bok i det gamle testamentet. Salmer er en stor del av gudstjenesten og knytter gudstjenesten til den enkelte dag sin spesielle karakter. Med Luther ble også salmene noe man sang og skrev på morsmål. Salmer skrives fortsatt og er blitt en stor samling poesi som uttrykker kirkens og enkeltpersoners tro til forskjellige tider. Kun et utvalg av alt som finnes tas inn i Kirkens kanon. Salmeboken er kirkens eget utvalg av salmer som den står for. Den norske kirke har en spesielt stor og rik salmeskatt og salmene er en viktig del av vår kirkes spiritualitet. Å lære salmer og synge salmer er en fin måte å leve og vokse i den kristne tro på.

 

 

 

Bønnen

Det finnes mange bønnepraksiser man kan lære og utforske. Bønn er ikke egentlig noe vi gjør, men heller noe vi er: vi er for Guds åsyn. Mange henvender seg til Gud med ord og tanker og har en indre dialog. Kirken har også en slik dialog med Gud skrevne tekster, liturgier og sanger. Men kirken er også en ordløs henvendelse til Gud i sine kirkebygg, i kirkemusikken og liturgien. Gjennom kirkens historie har ulike bønnepraksiser blitt utviklet. I tillegg til skrevne tekster, finnes det handlinger og gjenstander som skal hjelpe den enkelte å henvende seg til Gud og være for Guds åsyn. Kirkerommet og gudstjenesten er det største eksemplet. I tillegg finnes praksiser som perlekranser, korsing, gripekors, lysglober, dåpskjoler og liturgiske klær, ikoner og bilder, labyrinter og hager, pilegrimsvandringer, kneleskamler og kapeller, helligsteder og markeringer, tidebønner og sanger. En lang tradisjon i norsk kultur er aftenbønn, morgenbønn og bordvers.

 

Kristuskransen

Kristuskransen er en bønnekrans som ble laget av den svenske biskopen Martin Lönnebo. Perlekransen består av 12 runde perler og 6 avlange perler. De avlange perlene er stillhetsperler, og de runde perlene har hvert sitt navn og tema. Kransen kan brukes som noe å holde i imens man er stille, noe man har på hånda som en påminnelse, noe man holder i imens man leser eller synger forskjellige bønner, eller som en konkret fremstilling av den kristne tro fortalt gjennom perlenes tema og navn. I våre menigheter har kransen blitt brukt i konfirmantundervisning i mange år, og den brukes på familiegudstjenester i Røros kirke.